Rolig slentrende oppover lia. Ikke akkurat usynlig med sine nær to meter over bakken. Men stille og myk i bevegelsene. Alltid i godlynne og med en historie på lur. Ingen problemer var større enn at de kunne løses - på en eller annen måte. Syver gjorde det på sin måte. Etter at Mari i Leirholet sluttet med setring, var det bare Syver igjen. Da ble Ulvoldensetra samlingspunkt for unger og voksne som hentet melk i spann. Der det var kyr, der var det folk. Slik var det på Mysusætra før.  Alle stier og tråkk gikk over eller rundt setervollene i retning melkespann og rømmebutt.

Stolt og rak. En bauta av en mann. Som elsket Mysusæter, setra si og Lurven.  Der slekten hans hadde setret i generasjoner før ham. Og for en tålmodighet med barna. Dro dem nedover bratte lia langs Ula på jakt etter en fisk eller to til stekepanna. Men før det en tur innom makkhaugen bak fjøset.  De som ville fikk lære arbeidet på setra med stell av dyrene, melking for hånd, deltagelse i slåttonna med egne hesjer ? siste belønnet hvor oppgjøret på skikkelig vis ble overlevert i konvolutt.

Syver kom til mat. Det være seg til frokost etter fjøstellet, til formiddags eller til middag. Så satt vi der, store og små, mens han fortalte om det som skjedde og det som hadde skjedd. Syver hadde en forkjærlighet for det som hadde skjedd. Som Huldra -  som han hadde truffet. Vi måtte bare ikke fortelle noen at han hadde sett henne. For det ville ingen tro på. Han hadde sett henne både i Glitterdalen og i Uldalen. Det var ikke fritt for en del romstering på både den ene og andre av setrene i grenda; underbuandes var det mye av på Mysusæter før i tida. Og Syver hadde møtt dem.

Syver fikk hyttenøklene våre. Mens han drev gården og langt inn i pensjonistalderen passet han hyttene når feriefolket var hjemme. Så hang de på veggen, en lang rad med hyttenøkler. Og når vi kom opp en sen kveld, hadde han lagt i ovnene et par døgn, måkt foran døra og skrudd på strømmen. Det var tider det. Komme opp til varm hytte.

Trengte du hjelp til steinarbeid, en ny peis, takarbeid, innredning eller annet forefallende, så var ingen oppgave for liten for Syver. Og heller ikke for stor, hytter har han bygget flere av. Kvaliteten på det arbeidet Syver gjorde var flott, enten arbeidet ble utført i hyttene eller rundt om i forskjellige hjem.

Så tok seterstellet slutt også for Syver.  Men like lettbent og like arbeidsvillig var han for det. Da ble det mer tid inne i Lurven.  Like sosial og med sin godlynte humor ibakt sine til tider tydelige meninger, på lur.

Alle årene han holdt til på Mysusæter, var han bindeleddet mellom bygda og feriefolket. Han var en av dem som gjorde at vi satte rot - at vi elsket våre feriesteder og vår fritid, og at vi følte vi var velkomne. Tvers igjennom et godt sted å være.

Syver var brobygger og veileder - med respekt for sin historie og kunnskap, respekt for naturen og oss feriefolk, en flott blanding som vi alle har lært mye av. Og Syver nøt stor respekt tilbake i alt hva han fortalte og gjorde. Fortsatt kan avgjørende argument i diskusjoner være; Det gjorde Syve r- og da blir det slik.

Småkunstner var han også i ledige stunder.  Flere av oss har treskjærerarbeid, møbler eller et maleri på veggen.  Kanskje det var nettopp de skapende kreftene i ham som gjorde ham så godt likt; med et åpent blikk for livet og folkene som kom.

Steinbua i Lurven var hvilestedet hans. Der malte han, jobbet med stein selvsagt, fisket, tok seg en tur på ski. Eller bare satt og hørte på elven. Og så tok han seg en tur på besøk til vennene sine rundt på hyttene. Syver var ingen kokk, men satte stor pris på god mat og drikke. Å besøke ham medbringende "nistekurv" ble alltid godt mottatt, han likte å se mennesker også hos seg.

Litt av en hardhaus var han. Å ta seg tilbake til bygds - først krypende til bilvei og deretter med bil! - når du på en fisketur i Heidal har brukket begge beina - det er han antagelig nokså alene om.

Syver skrøt ikke av sine bragder. Kun en historie hørte vi ham fortelle med stolthet. Om da han som ung gardist var med å bære kisten med dronning Maud da hun ble bisatt. "Ikke alle har båret på en dronning"  det har jeg.

Vi vil ikke lenger se Syver på Mysusæter, men hans fotspor har satt uforglemmelige avtrykk. Takk for alt du har delt med oss alle, savnet av deg vil bli stort.

familiene Arnesen, Hug, Grøtterud,Toftdahl, Wang og Weiglin