Ett smil er bedre enn globoid!

Peer Gynt 1

Peer-Gynt, sommeren 1980, Tekst og foto: Grethe Mary Irvoll

Tidligere journalist i Vårt Blad (NKL/Coop), Grethe Mary Irvoll, besøkte Anna og Ottar Havn på Peer-Gynt hytta, sommeren 1980. Grethe, som i dag er en sprek pensjonist, har selv hytte på Kampen, og har gitt tillatelse til at vi gjengir artikkelen her på hjemmesiden.
Her er hennes beskrivelse og tidsbilde av dette spennende møte med de to fjellfolkene: 
Ottar Havn (f. 23.02.1911 - d. 24.11.1988 (87 år),  og Anna Havn (Lornstad) (f. 02.03.1914 - d. 16.12.2003 (89 år). 

Turister og kløvhester til fjells.

- É va småbonde på garden, forteller Ottar. - Oss va ti syskjen, to jenter og åtte gutter. Det var derfor é ble kalt for Ottar (nummer 8).

Han er fra garden Øvre Havn. Det var eldstebroren Oluf som tok med seg turister til Havnesetra. Han møtte opp på jernbanestasjonen, med hest og kjørte turistene opp til garden.
Mora hadde rømmevafler klare til de langveisfarende gjestene. Alle ungene måtte fram og hilse på de som kom. -"Slik måtte é venne meg til å prate med folk. Sia har é vore ein pratmaker uten like", mener Ottar.  

Turistene ble innkvartert på forskjellige steder. Oppe på Havnsetra var det bygd et overnattingshus for gjestene. Lengre inn på fjellet kunne "Ruphuset" by på tak over hodet for dem som ikke tok det så nøye med plassen.
Hvor mange det var plass til der inne? – Det lå alltid dobbelt så mange som det var senger til, ler Ottar. Ved siden av køyesengene lå det folk på flatseng, tett i tett på gulvet. Det ble å stå opp etter tur.

De var glade i stamgjester, de som kom om igjen og igjen. Han går bor til skapet og trekker frem ei gjestebok fra Rypehuset. Den er datert 1906.

Ottar Havn

En sjuårig jeger

Ottar ble kjent med fjellet den tiden han gikk på jakt og fiske i Rondane. Allerede som sjuåring gikk han med Mathias-bror på jakt med gevær. Oppe på Skorut-berget var det ryper. Men fjellet går loddrett ned på den ene siden. Rypene flaksa opp, brødrene fikk inn fulltreffere, og døde ryper falt flere hundre meter ned. Ottar gikk ned for å hente de opp igjen, forteller han. Flere av brødrene drev med denne geskjeften. Fangsten ble sendt med toget til Oslo, hvor Karl A. Jensen i Torggata var avtager av mye fin fugl.
Prisen for en ublodig rype var 70 øre i 1928. – Han fekk mykje rart, han Karl A. Jensen. Var oss uheldige med haglladingene, klinte vi berre litt potetmøl over, flirer Ottar.
Røyskatten var slem til å dra ut innmaten av ryper i snarer.  Det var et stygt tap for de unge fangstfolkene. Men de visste råd. – Vi stoppet snø inn i rypun, så var den like god, mener Ottar.

Brødrene solgte skinn også. Av og til gikk fangsten hardt utover et lem eller to. De oppfinnsomme gutta sydde sammen flere skinn til ett. – Hos oss måtte handelen gå raskt. Tok dei ikke skinnet med en gong, blei det ingen handel!

Hvem var Peer Gynt?

Tre av søskenflokken, Ragnhild, Kristian og Ottar starta opp i den eldste Peer Gynt-hytta i påsken 1925. Provianten ble dratt inn på slede. Det var et tredve liters mjølkespann og 1 kg Java-Mokka kaffe. Den kosta kr. 2,60 den gang. – Oss tok inn syttifem kroner den påsken, forteller Ottar. Om lag 150 turister hadde lagt turen innom Peer Gynts gamle steinbu i ferien.

Det finnes mange forklaringer på hvem som var den "virkelige" Peer Gynt. Han har levd eller er han en sagnfigur bygd på fragmenter av virkelige hendelser i Rondanes fjellverden, formet i ettertid av folks fantasi? Mange mener at mannen som ga hytta navn, var Peder Olsson Hågå fra Sødorp i Fron. Han levde fra 1723 til 1785. Folk kalte han Peer Gynt fordi han lå inne i fjellet og "jynte" etter rein. Denne mannen skal ha vært modell for Ibsens Peer Gynt, sies det.

Det har imidlertid vært to med navnet Peer eller Peder i denne familien. Den andre var Peder Lauritson som døde i 1665. Ennå lengre tilbake viser lensregnskapet for Akershus 1557-58 at adelsmannen John Gynnte dette året bygslet en gard i Fron. Gynt-navnet var således i bruk på denne tiden. Det er ikke usannsynlig at den virkelige Peer Gynt kom fra Nordgard Hågå.

Det var i denne veidemannens jaktbu at Ottar og to søsken satte i gang servering for turistene. Men hytta er liten, omlag 6 kvadratmeter. Etter det første vellykka forsøket ble Kristian og Ottar enige om å bygge ei større steinhytte ved siden av den gamle. De tok til å bryte stein den sommeren. På vinteren kjørte de skiferen på skaresnø med slede fram til byggeplassen, og i 1932 sto første "byggetrinnet" klart, - kjøkkenet med kjeller under. Men også denne hytta ble for liten. - Det kom så mange jenter som ville overnatte, smiler Ottar lurt. Stua og et soverrom ble bygd til, og i 1937 sto hytta ferdig som den er i dag.  Veggene er 70-80 cm. tykke, og det er ikke vanskelig å forstå at det må ligge et kjempearbeid bak bygginga av steinhytta på omlag 100 kvadratmeter.

Fra slutten av femtiåra overtok Anna og Ottar. Til å begynne med tok de i mot overnattingsgjester, og da kunne dagene bli lange. Seint i seng og tidlig opp. Det ble for mye å gjøre. En gang var det 27 overnattingsgjester i hytta. Til slutt måtte Anna si stopp. Det ble for stridt med overnatting i tillegg til alle som kom innom i løpet av dagen. Trangt om plassen var det sjølsagt også. Men noen ytterligere utbygging ble det ikke snakk om. Ottar og Anna ville ikke ofre miljø og atmosfære for penger, mente de.  – É tykte det va mykje triveligare å ha tí te å ta seg av gjestein, og fortælje um det som har hendt her. Da blei det ikkje tid til å byggje ut. Oss livi berre ein gong, veit du!.

Anna har vært mye alene med arbeidet. Ottar har ikke alltid vært tilstede og kunne hjelpe til. Han har vært med i fjellet som kjentmann, og det meste av arbeidet har således falt på kona.

Mange fotturister som overnattet på Peer Gynt vil huske de saftige hjemmelagde reinsdyrkakene til Anna. Har Ottar hatt tid til å jakte? – Det har nok falt et streifdyr ein gong i blant. Du skal leite lenge etter dem som har ti så mange rein som é, mener Ottar. Det meste han har skutt er syv dyr på en gang. Med dårlig skjult stolthet forteller han at han flådde en rein på sju minutter. Fjelloppsynsmannen i Rondane, Normann Heitkøtter, var tilstede og tok tida.

Mennesker i "Rondain", før Kristi fødsel

Ottar Havn har vært en særdeles dugelig skiløper i sine yngre dager, med gjeve plasseringer i langrennssporet og i slalåmløypa. Det er ferdigheter som har kommet godt med. Han har alltid vært opptatt av fjellet og bosettingen der i "gåmmål tid".  Selv har han gjort mange spennende funn fra det 12. århundre. Pilspisser, kniver og rester av spyd fant han da han gravde ut tomta til hytta. Han har også full oversikt over menneske- og dyregraver i området. Mange ganger har han vært veiviser når ekspertene har vært ute for å kartlegge den tidligste bosettingen i Rondane.

Høsten 1969 var han med forskeren Edvard K. Barth ved utgravingen av en 2200 år gamle gravhaug ved Spranget, på veien mellom Mysuseter og Rondvassbu. Han har også vært med å kartlegge dyregravene i Rondane. Det er store og kompliserte systemer av graver, ledegjerder og bågåsteller som enkelte steder krysser turistløypene og minner fjellvandrerne om storjakt, drevet helt frem til Svartedauen i 1349.
dyregrav thorleif tangen
Fangstgrav for rein, Tronget, Bråkdalen og Bråkdalsbekken, ca. 1 times gange fra Peer-Gynt hytta (foto: Thorleif Tangen)

Ottar Havn forteller gjerne og ofte om de merkelige ting han har støtt på. Han mener opplevelsene av fjellet blir mye større dersom vi har et innblikk i hvordan mennesker har overlevd i disse karrige områdene. Ved å sette nåtiden opp mot fortiden, får vi det rette overbikket om livet i fjellheimen, mener han.

Ottar har vært seg sjøl i all sin dag. Inne i fjellet er alle like. - É prater mitt eige mål, og folk får ta meg som é er. Ikke bare har han lett for å snakke med folk. Han mener selv at han også kan se gjennom dem, forteller han med smilet på lur i øyekroken. En gang fikk han besøk av noen turister som hadde kjørt bil inn til Spranget fra Mysuseter, og derfra gått over fjellet til Peer Gynt-hytta.  – Du får verra forsiktig med styringa på bilen din, det er nó gale, mente Ottar da gjestene skulle gå tilbake. De kunne selvsagt ikke forstå hva han mente. Men han fikk rett, det var med nød og neppe det gikk bra i bakkene ned fra Mysuseter, hørte han senere.

Minnet fra tida i fjellet og fra Peer Gynt-hytta er mange. Flest er de gode minnene, mener Ottar. – Den korte tida vi livi her på jorda, -vil é ha fred.
Folk har gitt meg så mange smil. Jentene kaller é jentene mine, enten dem er gifte eller ei, ler Ottar.
Et smil tilbake virker bedre enn en globoid.  
Ula
Turiststien fra Peer Gynt til Høvringen krysser elva et par hundre meter fra hytta. Ula fosser her gjennom et bratt og trang gel. Det er Ingebret Nedre Havn fra Sel
som har gitt navnet til "Ingebret-glupen".  Han lå mye her inne på rypejakt. Omkring 1920 fikk han en avtale med turistforeningen om å ta inn og legge ut brua over
Ula hvert år. 
Stokken til brua blei oppbavart på Peer Gynt-sida av elva. Det sies at når Ingebret Havn om våren kom opp på fjellet og skulle legge ut brustokkene, hopper han over fossen først,
derav navnet Ingebret-glupen. Betalingen han fikk for jobben var fem kroner året.

Kommentarer   

# Harald Brustad 06-03-2018 21:40
:-) En interessant artikkel. Det er artig å lese slike historier fra gamle dager i Rondane, som viser at fjellet ble flittig brukt også før vår tid. Takk for den.
Svar | Svar med sitat | Siter
# Erik Nadheim 08-03-2018 17:07
Som gjest i Peer Gynt-hytta siden begynnelsen av 1960-tallet husker jeg godt Ottar og kona Anna, eller Vesla mi' som Ottar kalte henne. Mor mi mente at uansett hvor mangle vafler og kaffe og brus hun kjøpte, kostet det alltid "sju krono". Og jeg har fortsatt storøyde barneminner om når Ottar og broren Kristian demonstrerte skiakrobatikk.
Svar | Svar med sitat | Siter

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode

Villmarkspanel og brede furupaneler er vår spesialitet
Villmarkspanel og brede furupaneler er vår spesialitet
Villmarkspanel og brede furupaneler er vår spesialitet

Vi har 129 gjester.

MEDLEM?

memberBli medlem i Mysusæter Vel!
Meld deg inn her!