|
|
||
|
Bjarne Fredriksens samtaler med
kommuneingeniør Olav Tøndel
Olav Tøndel var første kommuneingeniør i Sel, fra 1950 til 1986, da han gikk av for aldersgrensen. Det var i disse årene etter okkupasjonen at vår slumrende, sommervarme stasjonsby med kuflokk vandrende gjennom gatene og kullstøv-svarte sauer i stasjonsparken forvandlet seg til det som i dag er blitt "Byen ved Rondane".
Olav Tøndel spilte en markant rolle i denne utviklingen; en mann med sine meningers mot som visste hva han ville. Det finnes knapt et sted på Otta der ikke Tøndel og hans menn har gravd eller sprengt seg fram - til glede for de mange og til ergrelse for de få. På kalde vinterdager kan den som vil lytte fortsatt høre ekko fra "kraftsalver" der telen er tjukk. Olav Tøndel vant seg en stor vennekrets, han var raus med ros, og om feil ble begått, hadde han den unike muligheten at han bokstavelig talt kunne grave ned stridsøkser og dekke over miseren. En småsur sen-sommerdag 2005 reiste undertegnede og Ola Tamburstuen opp på Mysuseter og Tjønnbakken til en avtalt prat med Olav Tøndel, over en kopp kaffe og biteti. Tøndel satt allerede på den store steinen framfor Glitterbu, en røslig kar på 87 år og en særdeles vital herremann skulle det vise seg ! Olav Tøndels kommer opprinnelig fra Løkken i Sør-Trøndelag. Det første møte med Otta skjedde i maidagene i 1940. I ungdommen arbeidet han i Oslo og var hybelboer. Da Tyskland angrep vårt land våren 1940,meldte Tøndel seg til tjeneste. Tyskerne rykket så hurtig innover i landet at kamphandlinger ble det ikke noe av. Etter mange viderverdigheter var han tilbake på Løkken 14.mai 1940. Men hybelkameraten satt internert på Hvalsmoen, og sammen med en venn bestemte Tøndel seg for å sykle til Hønefoss/Oslo for å se til hybelkameraten. Slik fikk Olav Tøndel sitt første møte med Otta. "Og i slutten av mai sto vi på Otta der vi gikk på Kleivens kafé for å få oss en kopp kaffe. Og da var kaffen billig ! Vi kjøpte oss nå et glass melk og ei brødskive til 30 øre, men selv det var mye for oss som var nesten blakke". - Og da tenkte du at Otta var ein stad du sku’ kåmmå att åt ? "Otta virket ikke spesielt forlokkende", skratter Tøndel, "men etter en del år fortonet det seg noe annerledes,da". Olav Tøndel arbeidet i gruva på Løkken til 1942. All produksjon gikk naturligvis til Tyskland. "Men så fant jeg på noe som var jævla dumt, iallfall fortonte det seg sånn på den tida. Jeg søkte meg inn på ´Tekniker’n´ i Trondheim; jeg kom inn og fikk meg en skarve utdannelse. Å ta utdannelse var ikke noe tema på den tida, i hvert fall ikke for arbeidsfolk. Jeg kom altså inn på noe de kalte ´Forkurset´, men jeg var fa’n nærmest blitt analfabet og kunne jo verken regne eller skrive. Jeg var 23 år og det hadde gått noen år siden jeg hadde brukt penn og blekk". Etter å ha gjennomført ´forkurset´, måtte Tøndel gjennom opptaksprøve – det måtte alle, også de som fra før hadde middelskole (realskole) – for å komme videre. Tøndel kom inn og gikk på ´Teknikker’n´ i 2 ½ år; altså ferdig i 1945. Krig og okkupasjon var over. Nedbrente, ødelagte byer og tettsteder i Finnmark skulle gjenreises. Som så mange andre dro også Tøndel nordover og ble stasjonert i Kjøllefjord. Etter 5 år i Finnmark bestemte Tøndel seg for å dra sørover igjen, og søkte på jobb på Otta, hit han kom i 1950. Noe sted å bu på Otta fantes ikke, men derimot i nybygd hus hos Ivar Rusten på Nord-Sel. - Ha du bil da ? "Nei ---- det hadde jeg ikke; jeg hadde en gammel sykkel. Det vart noen sykkelturer på grusvei til og fra Otta, men når skolen var i gang, var det ikke noen sak. He,- jeg husker godt n’Gunvald Formo som var bonde på Skjenna. Han hadde krøttera sine på andre sida av veien, så hver morgen måtte bussen stoppe på grunn av n’Gunvald og krøttera. Jeg budde 2 år på Nord-Sel, for så da brannstasjonen ble bygd på Otta, flyttet vi inn i leilighet der, - i 1953 var det vel". (Brannstasjonen, senere overtatt av Gartnerhallen, der inngangen til Ottatunet fra Joh. Nygårdsgt. er i dag.Min anm.) Tøndel var til å begynne med ganske alene på teknisk kontor og måtte ta seg av alt som på noen måte kunne tilknyttes ´teknisk´: vei,vatn,kloakk,boliger, oppmåling, og selvsagt brannsjef, "N´var som poteten". Det ble en særdeles travel arbeidsdag: Det som fantes av utstyr var beskjedent og eneste kloakk-anlegg som eksisterte på Otta var fra ysteriet. Distriktslege Lundh hadde i sin tid truet med å stenge meieriet om ikke tilfredsstillende kloakk-anlegg ble ordnet. Folk hadde sine private brønner og sine private avløp og utedoer. Resultatet var at drikkevannet var forurenset over hele Otta ! - Byggingen av slakteriet måtte da være en formidabel oppgave ? (Gudbrandsdal Slakterier – nåværende kommunehus.Samvirkelaget hadde hatt sitt eget slakteri fra 1932.Min anm.) "Ja,nei,--- det var det ingen som tenkte på. Det var stor konkurranse kommunene imellom om å få slakteriet. Vann og avløp var det første som måtte være i orden, og det var fa’n ikke så opplagt. Det hele ble satt i gang nærmest på provisorisk grunnlag. Et kvasst vedtak måtte gjøres i Gudbrandsdal Slakterier om styret var interessert i ei så fin tomt som den på Otta. Både nordover og sørover i Gudbrandsdalen og i Ottadalen så man at Otta var et velegnet sted, så formannen Iver Lo fikk med seg styret i å velge Otta. Men det var jo ingen spøk å bygge det store slakteriet – det tekniske grunnlaget var jævla dårlig. Otta-samfunnet var jo ikke utviklet i det hele tatt". Gravingen for vann- og kloakkledning startet ved juletider 1950. Den vinteren, 1950/1951, ble også Otta Vannverk startet av en del entusiaster med Köhn som styreformann. Både Madslien, Flagstad, Charles Myhre og Gunnar Hansen var ivrige medarbeidere. Så i 1951 - 52 ble hele Otta gravd opp og basseng bygd øvst i Loftsgårds-jordet. Det var entrepenøren for slakteriet som bygde bassenget. "Til det arbeidet hadde man iallfall en traktor med gravemaskin. Et andelslag ble dannet; det ble fastsatt et minimumsbeløp på kr. 1500,- for en andel og tilslutning. Pengene ble jo sylta ned i vannverket så ingen fikk igjen noe noen gang. Det ble naturligvis tatt opp lån – lån var det ikke noe problem å få verken fra Sparebanken og sikkert heller ikke fra Kreditkassen. Bankene fikk jo igjen pengene sine, med renter også ! I motsetning til flere andre ordførere, gikk Slåen ivrig inn for vannverket og det ble gitt kommunal støtte til utbyggingen", humrer Tøndel etter en varm kaffesvølg. ( Allerede i 1943 besluttet ordfører Nuvstad i Sell herredsting å avsette et pengebeløp for å få et vannverk på Otta, ’da drikkevannet er delvis nokså dårlig’. Min anm.) "Men det ble en slags stilltiende overenskomst at jeg skulle stå for utbyggingen, selv om jeg da selvsagt var kommunens mann. De på Otta som enda ikke hadde fått drikkevannet sitt forurenset, var ivrige på å få ordnet med vannverk, da de naturligvis forsto at om ikke lenge var det deres tur til å bli innhentet av ubrukbart vann." -Og brønn, da ? "Jo, pumpehus med brønn ble anlagt ved Ottaelva, i overkant av der den nye brua ville komme. Den første brønnen var ikke djup nok, så det ble mange trasige situasjoner når det ble for lite vann. Verst var det for slakteriet som brukte særdeles mye vann. Bassenget var jo heller ikke av de største og gikk fort tomt". -Var det noen form for rensing av kloakken ? " He,- nei ingen. All kloakk gikk rett på elva.I slaktetida var elva nedenfor Ottabrua helt rødfarget, jævla greier det der. Det var fa’n emmen lukt langt nedover. Godt voksne fiskere kan nok enda huske lukta. Lukta ble heldigvis borte med sanering av kloakk-anlegget under mjøsaksjonen. Dessverre ble mange gode fiskeplasser også borte i samme slengen - fine loner og grunner forsvant". Flommen i 1958 sitter godt festet i minnet: "Den var ikke så stor som den i 1938, men det var ikke så mye om å gjøre. Hele pumpehuset sto under vann og vi flytta pumpene opp på veien – hele skiten måtte vi flytte, det vesle klorings-anlegget også. Og farlig var det. Olaf Fossmo fikk strøm i seg. Ikke så lite skummelt. Selvfølgelig var ikke dette tilfredsstillende forhold. Hygienisk var det også uforsvarlig. Men anlegget gikk i 20 år det ! Vi utvidet hele tida, vi utvidet "synna brua" og grov opp til Hjellum der enda et basseng ble bygd". "Likevel", sier Tøndel tankefullt, "det gikk litt på halv tolv og medførte en masse jævla bekymringer for mitt vedkommende. Når noe ikke går så helt bra, så føler man jo skyld også. Jeg ble ofte syndebukk for alt og fikk gjennomgå ! Som tjenestemann måtte jeg utføre jobben jeg ble satt til. Kommunestyret bestemte hva jeg skulle drive med. Kanskje trodde folk at det var jeg som fant på hva som skulle gjøres. Gikk noe galt, fikk iallfall jeg skylda. I 1970 ble det slått full alarm angående forurensing av Mjøsa. Det året ble vår største innsjø bl.a.tilført 460 tonn fosfor og stod i fare for å bli en kloakk-pøl. Mye måtte gjøres, og det snarlig. -Hva fikk Mjøsaksjonen å si for Sel ? "Ja, det var en svær affære. Vi hadde lenge sett at en ny plass for vanninntak måtte finnes. En ekspert fra Helsedirektoratet kom oppover for å se på forholdene på Otta. Flere steder ble vurdert, bl.a. øya utenfor Kongsparten hvor prøveboring ble foretatt. Men der var det tørt som i en ørken. Ottaelva ble frarådet av eksperten – det ville bli for lite basseng grunnet de bratte dalsidene. Dermed ble det besluttet å starte på Selsverket, etter overenskomst med Ola Ulmo. Vannverket stod ferdig 1973.Fra da av ble det skikk på vannkvalitet og vannforsyning – med stadige utvidelser bl.a. til Dahle som tidligere hadde hatt et lite basseng og inntak nede ved Ottaelva som bare betjente Dahle. (Sjoa tilsluttet 2005. Nytt vannverk Bjølstadmo 2006) Med miljøvernminister Gro Harlem Brundtland (1974 – 79) måtte hele kloakk-anlegget i Sel renoveres, med nye rør og renseanlegg. Eget renseanlegg på Nord-Sel som senere ble kjørt sammen med renseanlegget på Solhjem".(Renseanlegget ved Solhjem stod ferdig 1981) Den tidligere vann- og kloakkutbygger har aldri ’satt sitt lys under en skjeppe’, så attåt en kopp kaffe til og vaffel med syltetøy, lar vi samtalen gå og tankene hoppe til ditt og datt og dette og hint. Tøndel likte seg svært godt her på Otta.Et av de beste minner var eget hus i Blekalia og all hjelp han fikk av gode venner, bl.a. Trygve Ekre. Å dra til hytta på Mysuseter med familien i helgene, var glede og avlastning fra mye arbeid. Selv om Tøndel nå bor i Oslo, tar han turen opp til nasjonalparken så ofte han kan. "Folk i Sel var og er særdeles vennlige og åpne og tar vel imot innflyttere som kanskje har andre oppfatninger, særlig gjelder dette Otta. Men så er da byen også for det meste bygd opp av folk som kom med jernbanen og langs E6. Kona mi, som var fra Trondheim, bydame altså, trivdes utmerket på Otta.Det samme gjorde de 4 unga våre. Men nå er det ingen igjen av oss her. Du vet, det en som foreldre kan gjøre for unga sine er å gi dem en skikkelig utdannelse, og da må de ut da". Vurderte du noen gang å flytte nordover igjen – til Trondheim eller Løkken ? "Jo da, jeg søkte på en del jobber og fikk tilslag også, men det var problem med husrom. Vi var jo 6 stykker og det ble ikke bygd hus for en så stor familie. Jeg søkte forresten på jobb i Meldal, hjemkommunen min, men den jobben fikk jeg nå ikke", smiler Tøndel. Minst et par steder på Otta ligger mye farlig avfall fra bilverksteder nedgravd. Hvordan opplevde du dette med forurensing fra disse verkstedene ? "Det har vært relativt beskjedne krav til slike verksteder. Det som har vært forlangt når det gjelder etablering av et bilverksted er en oljeutskiller, - samme kravet som for en bensinstasjon – dette tror jeg har vært etterlevd på Otta". Det hendte vel at du kunne bli skikkelig forbannet også ? "Å ja, det hendte, ja ! Men det skjedde heldigvis ikke noe drap ! Jeg var ofte ikke like blid på dem som styrte over meg; jævla lite blid på dem, ja. Når noe gikk bra, fikk de rosen og når noe gikk galt, fikk jeg kjeften. Noen ordførere var mestere i å skryte av seg selv, - og n’Ola laget til alle slags avtaler med folk, avtaler helt utenom kommunestyret". - Boligbyggingen i kommunen, da ? "Bygging av bolighus var kontroversielt, på Otta spesielt da. Det var en kostbar forferdelighet å sprenge seg fram i Blekalia for å bygge bolig-blokker, - helt forferdelig", rister Tøndel på hodet. "Kommunen klatrer seg borti alle de jævligste stedene som finnes. Vegvesenet var selvsagt også strikse og hadde sine regler å gå etter. Det måtte ikke lages trafikkfarlige forhold, mens ordførerne var motstandere av å nekte husbygging på farlige steder". At Heidal i 1965 ble slått sammen med Sel har Olav Tøndel lite til overs for. Han sier det så sterkt "at Heidal i lange perioder har styrt Sel og forsinket utviklingen av Otta som sentrum i Norddalen". Heidal så og ser på seg selv som en parallell til Sel og ikke en integrert del av kommunen. Etableres det noe nytt i kommunesenteret, skal Heidal ha det samme – altså dobbelt opp".
- Du va interessert i bridge au ? "Å ja, det var en stor aktivitet på Otta. Jeg opplevde til og med å bli nr. 2 i Norgesmesterskapet. Ikke dårlig det – jeg og Aasbakk. Bridge var en fin beskjeftigelse; kanskje var det positivt for ’øverste etasje’ også – litt hjernetrim treng’n" -Du fekk vel ymse telefone ? "Bevares ja, jeg hadde telefonnr. 30189, mens Pål Kleppe på Sel hadde 31189. En gang midt på natta ringte telefonen og en stemme i andre enden sa: ’Æ det sjå inseminøre’ ? Jeg måtte da si at jeg ikke hadde begynt i den bransjen. Naturligvis oppstod det flere både latterlige og komiske situasjoner. Jeg husker godt historia med Ivar Rusten. Han var jo kristelig, noe jeg ikke var. Men jeg hadde det jævla trivle med’n Ivar jeg; han var en trivle kar som alle de andre Rust’karan. Så tæla vatnet hos’n Ivar da og han lurte da på årsaken og hva som måtte gjøres. Jeg svarte da at du som har så god kontakt med høyere makter må kunne ordne dette ganske lettvint. Men da mente’n Ivar at kanskje burde jeg utnytte mine forbindelser der nede da det var der problemet lå. Det var jo ganske fornuftig sagt og en replikk vi hadde mye moro med. I mi tid var jo vintrene på Otta kalde så vatnet frøs ofte, og det var en kostbar sak for vannverket. Andelslaget stod ved lag til 1979, men det var ’teknisk’ som tok seg av vedlikeholdet. En vinterdag kom Ivar Sørlie innom kontoret – ganske fortørnet. På formiddagen hadde mange vært innom Esso og fått vatn, og det kunne jo bli dyrt for bensinstasjonen. Jeg regnet da ut at med de prisene vannverket tok, ville Esso denne dagen hatt en utgift på 20 øre. "Og de kan du nå få av meg", sa jeg, "og tok opp penge-pungen min for å betale". Slike samtaler var fornøyelige i en travel hverdag. Én jeg hadde mange ordvekslinger med var svigerfar din, n’ Kristian Voldheim. Han var en personlighet det ikke nyttet å omvende på noen måte. Det var kar som hadde meninger og meningers mot, men han var jo vagvær da ! Åsså var han en rasende flink kar. -Hoppe på ski borti Selsjord gjorde du au. "Å ja da, jeg var skihopper fra barndommen av.Jens Petter hoppet også mye på ski. Jens Petter var ganske bra til og med, men han skjemtes umåtelig over at jeg kom og skulle hoppe. Løkken var et sted hvor det ble ’alet’opp mange gode skihoppere før krigen – i konkurranse med Kongsberg, naturligvis. Og når vi deltok for eksempel i Trondheim, ble vi fraktet med lastebil. Vi satt på lasteplanet med ei presenning over oss; det var kaldt, ja. Oppvarming hadde ingen hørt om så det ble mange stive hopp", hutrer Tøndel. Olav Tøndel har stor interesse for samfunns-spørsmål, han er godt oppdatert på rikspolitikken, men ’blått’ synspunkt har han lite til overs for. "Nei, fellesskap og rettferdig fordeling må det være" ! Han holder GD for å følge med i hva som skjer på hans ’gamle’ arbeidsplass, men synes GD burde passe bedre på hva som skjer i Norddalen (Dette måtte noen i GD ha hørt, for et par måneder senere lanseres ny lokalavis i Norddalen. Min anm.) Sola hadde alt passert Formokampen og termoskanna var tom, så det var godt å strekke på seg. Med innpakkede Gerd-vafler ruslet 87-åringen tilbake til hytta si og Ola og jeg reiste ned igjen til Otta. Vi sees på Otta-martnan. Og det
gjorde vi. Ordfører og teknisk etat
hadde i mellomtida tenkt at det
kanskje var på sin plass å gjøre
litt stas på den første
kommune-ingeniøren i Sel. En gourmet
– middag m/ tilbehør på Rondane Spa,
pluss blomster og pene ord en
martnas-kveld, måtte vel gå an. Et
par gamle arbeidskamerater ble etter
ønske også invitert (Pål Båtstad og
Jarle Fossehagen, fra’teknisk’ Kåre
Gravå, pluss - Ola Tamburstuen,
ordfører Dag Erik Pryhn og
undertegnede). Det ble en særdeles fin høstkveld med nostalgisk mimring, kontroverser, latter, kommune-sammen-slåing,livets gang, George W. Bush, Saddam, Carl I.Hagen, underskudd på Sinclair-spelet og mye ’vatn og kloakk’- prat. Med mange gode ord overrakte ordfører Dag Erik Pryhn en blomsterbukett som stod i stil med Sels første kommuneingeniør: stor, fargerik og uhåndterlig. Høstnatta var kjølig klar med dryss av stjerner over Rondane.
Har du tenkt når du sitter på do
Etter-ord:
Vedlegg: |
|
